2. jan, 2022

Klokskap i beslutninger

Når beslutninger skal tas i jobbsammenheng, er det tre spørsmål som kan være greit å stille.

Er det viktig?

Dersom denne beslutningen tas, vil det medføre at vi når målene våre? Er det viktig for framdrift, motivasjon og ønsket resultat knyttet til det vi produserer eller leverer i vår virksomhet? Risikerer vi noe om vi lar det være eller utsetter beslutningen nå? Er det så viktig at vi må skynde oss, få framdrift, gi gass? Må saken prioriteres?

Er det rett?

Er vi innenfor regelverk og lover som gjelder oss? Har vi kunnskap nok og oversikt over hva som gjelder oss? Kan vi risikere å bli tatt for å ikke følge lovene? 

Er vi i tråd med egen virksomhet sin visjon og verdier? Er disse god nok kjent og implementert i den daglige driften? Er det naturlig å ta «syretesten» mot virksomhetens verdier før beslutninger tas?

Vil det følge intensjonen i virksomhetens strategi? 

Er vi i tråd med egne etiske retningslinjer?

Er det klokt?

Her er vi over på det som ikke står i noe lovverk eller interne dokumenter. Klokskap. Ugla er blitt bilde på klokskap. Den tillegges egenskaper som at den deler av sin visdom, den observerer det som foregår og griper inn når det er nødvendig.

Er denne klokskapen det samme som «magefølelsen»? Hva kjennes klokt å gjøre nå? 

Dere er kanskje kjent med historien om Mor Justitia som står med bind foran øynene og fordeler skyld og straff likt i vektskålene sine. Så mye skyld, så mye straff. Likevekt.  Når Mor Justitia lar «magefølelsen» kobles inn, tar hun opp bindet foran øynene, ser en annen virkelighet, og sier: «Å, er det deg og er det slik det er. Da blir det noe annet». Dersom vi er følelses – og verdistyrt når vi tar beslutninger, passer bildet med å ta bort bindet for øynene. Om vi er styrt av rene fakta når vi beslutter, beholder vi bindet for øynene på.

Jeg ble nylig kjent med begrepet Fronesis. Fronesis er hos den greske filosofen Aristoteles (384–322 fvt.) en intellektuell dyd, en type intellektuell kompetanse som omfatter praktisk visdom/klokskap/fornuft, en skjønnsmessig evne som erverves gjennom erfaring over tid. (Store Norske leksikon) Er det slik at vi blir klokere etter hvert som vi lærer i Livets skole, og tar med klokskapen i beslutningene våre?

Hva når beslutningstakerne handler etter det de tenker er viktig og rett, mens medarbeidere i organisasjonen tenker at dette ikke var klokt? Da kan mellomlederen havne i en skvis ved å være lojal, som forventet, mot det som er besluttet. Omkampene kommer på rekke og rad, beslutningen er vanskelig å akseptere, det er uro i rekkene. 

I en slik situasjon glapp det ut av en leder en gang at «sånn er det bare, vi må forholde oss til det som er bestemt». Han ble skjelt ut og fysisk skubbet ut av kontoret. Kanskje ikke klokt sagt, men forståelsen for omkampene var oppbrukt. 

Vi kan henge oss opp i det som ikke ble klokt håndtert. Være irriterte. Snakke om det i krokene. Det limer oss til fortida, men toget går videre.

Noen ganger kan det i tillegg være lurt å stille spørsmålet: er det vårt? Er det jeg som best kan utføre denne oppgaven utfra rolle og kompetanse, eller skal vi la andre gjøre det? Vil det være viktig, rett og klokt?

I alle beslutninger handler det om å få fakta på bordet, få ulike innspill for å kunne danne seg en oversikt eller helhetlig bilde. Da kan en si at slik det ser ut og basert på viktigheten og hva som er rett, mener jeg det er klokt å ….

Kan vi stille disse tre spørsmålene når beslutninger tas framover: 

Er det viktig?

Er det rett?

Er det klokt?

Bilde: Pixabay.com

 Først publisert på miniblogg 16.11.2021